view upon the village of Gallifa
The series of MESAS started in the hills above Barcelona, December 14th 2001, when we were snowed in and could not move for several days. The local smith in the village of Gallifa had given me a heap of iron bits that were just laying around on the floor of his workshop, and I was planning to do some outdoor welding. But it started snowing, and pretty soon all Catalunya was coming to a halt. Big trucks blocked all the roads and people had to sleep in their cars for days. So I lined up the pieces on a large table by the studio window and used a digital camera to register the building as it went on. This first series was called Mesas de Gallifa and contains more than 100 variations that seem to pick up the theme of old or abandoned industrial plants that one could see in the region. But also ancient farms and romanesque churches.
.jpg)
Kurvstolen knirker idet jeg legger teppet bedre til rette over knærne og trekker det opp under haken igjen fra innsiden for å holde hendene der det er varmest mens jeg venter at morgenen skal komme og alle tingene vil fremstå etter tur innover med det solide arbeidsbordet nærmest, stødig på betonggulv i det store rommet med vegger og tak som gir ekko. Lyset vil komme bakfra for jeg sitter med ryggen mot vinduet og bambushagen, tynget av snøen som faller uten stans helt siden i går kveld. Hundene til Artigas stakk opp i åsen og hylte mellom fjellknausene etter at de fikk teft av villsvin. Men nå er det stille, jeg kan så vidt ane en lysning fra en revne i skydekket, forsterket av det hvite utenfor og forestiller meg at om det tar til å blåse inn fra havet vil trær slippe tunge mengder fra grenene. Høye furutrær som står og svaier og dufter av nåler og snø i vinden i mørket.
Jeg må ha duppet av allikevel for nå både ser og husker jeg hvordan alle delene var blitt sortert og lagt utover, systematisk og ordentlig som om jeg allerede skulle ha en plan. Der er bordkanten og de nærmeste jernbitene som en utydelig byprofil mot svart bakgrunn. Jeg kan ikke skimte lenger innover i kvartalene fra min lave posisjon og jeg har ingen grunn til å reise meg for så lyst er det ikke at det er noe vits, men bak meg ser jeg snøkjerringene som virvler og synes jeg kan høre dem som en forsiktig berøring av lette fingre mot vinduet. Så blir jeg oppmerksom på enda en svak bevegelse. Et tåkeflak som glir og forandrer retning og ganske umerkelig samler seg, utvides, tetner og oppløses, hever og senker seg uhyre langsomt inn og ut mellom bordbena, av og til tar det form som tette, uværsvarslende cumulusskyer slik man kan se dem helt ute i horisonten når de bygger seg opp. Nå blir det til lette bølger og folder, halvt gjennomskinnelige i tynne lag i en rytme som gjentar og følger min egen pust, og når jeg løfter en fot et par centimeter over gulvet, så reageres det tilsvarende. Det skjer bare når blikket ikke rettes direkte og fokuseres, men det er når jeg lar det gli fra side til side, at fenomenet er tydeligst.
Lenger inne i rommet løsner et tegneark fra veggen og seiler flere meter bortover gulvet med en vislende lyd. Der ligger det og lyser svakt mot betonggulvet.
Subscribe to:
Posts (Atom)